Nylig ble andre utgave av IEC 60079-13 publisert. Denne standarden tar for seg beskyttelse mot eksplosjonsfarlige områder ved å opprettholde overtrykk i rom. Dokumentet har vært omdiskutert, men ble til slutt publisert selv om noen land var uenige og stemte mot innholdet. Norge var ett av disse landene og NEKs nasjonale komite for eksplosjonsfarlige områder (NK 31) stod bak de tekniske vurderingene.

NK 31 mente at anvendelse av IEC 60079-13 legger opp til brudd på norsk regelverk. Ettersom standarden likevel ble utgitt av IEC og muligens senere vil bli gitt ut som europanorm (EN), anbefalte NK 31 å utarbeidet et nasjonalt forord til NEK IEC 60079-13 ED2, for å informere om de aktuelle forhold.

Forordet er her gjengitt i sin helhet. I standarden er dette forordet angitt både på norsk og engelsk.

Nasjonalt forord til NEK IEC 60079-13 ED2:
Denne norske elektrotekniske publikasjonen utgjør norsk implementering av IEC 60079 13 ED2. Den er identisk med IEC 60079-13 ED2:2017 og erstatter IEC 60079-13 ED1:2010.

NEK, som medlem av IEC, er ikke forpliktet til å utgi IEC 60079-13 som en norsk elektroteknisk standard/publikasjon. Når NEK likevel gjør dette er det av hensyn til at EN 60079-13 baserer seg på IEC 60079-13 og NEK er forpliktet til å utgi godkjente EN-standarder. Det gjøres her oppmerksom på at under utvikling av denne standarden har den norske komiteen NEK/NK 31 gitt omfattende kommentarer til flere punkter i standarden og stemte til slutt negativt da standarden skulle godkjennes som en IEC Internasjonal standard.

Hovedpunktene fra NEKs tilbakemeldinger var følgende:
–  mekanisk ventilasjon “vc” kan ikke benyttes for rom uten intern lekkasjekilde som et alternativ for overtrykksbeskyttet rom type “pc”

–  det er ikke sikkerhetsmessig forsvarlig å ta luft fra sone 2 for ventilering eller overtrykksbeskyttelse

 –  med mindre det kan dokumenteres lufthastighet på 0,3 m/s ut en åpen dør vil det være krav om luftsluse, også for rom type “pc” i sone 2

Videre ønsker NEK/NK 31 å gjøre brukere av denne standarden oppmerksom på noen forhold av sikkerhetsmessig karakter som kan være kompliserende og kostnadsdrivende i forhold til gjeldende krav og praksis. Brukere bør derfor vurdere følgende forhold i relasjon til standardens øvrige krav:

•   «Scope» og definisjon av beskyttelsestype “vc” tilsier at ventilasjon kan benyttes som beskyttelsesteknikk for rom i sone 2 uten interne lekkasjekilder, som et alternativ til overtrykksbeskyttelse “pc” av rommet. Ventilasjon anses i slik sammenheng ikke å ha tilsvarende sikkerhetsnivå som overtrykk i rommet med mindre andre mekaniske beskyttelsestiltak innføres i tillegg, (f.eks. øket tetthet og kontroll av rommet, strengere krav til dører og åpninger med deres plassering, ref. EN/IEC 60079-10-1 og NORSOK S-001).

•   Standarden aksepterer å ta beskyttelsesluft fra sone 2. NEK/NK31 har vurdert dette å ikke samsvare med norske forskrifter, og være selvmotsigende med hensyn til å ta luft fra sone 2 for å beskytte utstyr i et rom klassifisert sone 2.

•   Standarden åpner for å benytte gassdeteksjon som et kompenserende tiltak. I praksis vil det da være gass-deteksjonen som utgjør beskyttelsen og ikke overtrykket/ventilasjonen i rommet. Prinsipielt aksepteres ikke gassdeteksjon som beskyttelses-metode.

•   Standarden viser til at rom i sone 2 med lufthastighet ut åpen dør lavere enn 0,3 m/s, skal ha luftsluse. De generelle vær- og vindforhold i Norge gjør det svært vanskelig å oppnå jevn lufthastighet ut døren. I praksis betyr dette at luftsluse er påkrevd også for rom i sone 2. Dette har ikke vært praksis eller krav i Norge. Heller ikke andre EN-standarder krever dette, f.eks. EN 50381 og EN 60079-10-1. Kravet innebærer driftsmessige og økonomiske konsekvenser. EN 60079 10 1 aksepterer dør for rom i sone 2 forutsatt at døren tilfredsstiller bestemte krav.

NEK/NK 31 vil på nytt påpeke disse svakhetene i standarden ved neste revisjon og bidra til at dette blir forbedret.

Det minnes samtidig om at en standard ikke kan tilsidesette nasjonale krav og regler. Det er brukerens ansvar å påse at nasjonale regler og forskrifter oppfylles.

Denne standarden inkluderer ikke nødvendigvis alle relevante krav for et bestemt formål. Brukere er ansvarlig for korrekt bruk av standarden, samt å sørge for å ta hensyn til andre krav dersom det er relevant.