Kommisjonen fulgte opp dette ovenfor de europeiske standardiseringsorganisasjonene gjennom et mandat kalt «M 483». Man så fra kommisjonens side at i den grad det europeiske jernbanenettet skulle bindes sammen, så måtte man standardisere måten slik infrastruktur bygges. Mandatet omfattet både CEN, CENELEC og ETSI – det vil si alle de tre europeiske standardiseringsorganisasjonene.  Disse utvikler standarder innen sine respektive felt.

I Norge er det også politisk initiativ for utvikling og effektivisering av det norske jernbanenettet. Regjeringen peker i nasjonal transportplan 2010-2019 på generell økning i person og godstransport, videre på behovet for å flytte mer av godstransport over på jernbane. Transportplanen skisserer behov for investeringer i størrelsesorden 55 milliarder (2007 kroner) i planperioden [1].

Som et ledd i regjeringens satsning nedsatte samferdselsminister Kleppa en arbeidsgruppe januar 2011 som nylig leverte sin innstilling: «Hovedutfordringer for norsk jernbane»[2]. Gruppen anerkjenner og understreker de internasjonale trendene. Videre pekes det på behov for storstilt satsning for å få til en bærekraftig utvikling, slik det politiske miljøet ønsker.

Hvorfor er standarder viktige

Utvikling, bygging og drift av jernbanenett er komplisert. Ser man inn i glasskulen, vil kravene til europeisk interoperabilitet gjøre det enda mer komplisert. Utstyr og systemer skal passe sammen. Systemer skal kommunisere på tvers av landegrensene.  Utstyr og systemer må videre fungere tilfredsstillende i det klimaet de er tiltenkt. Til sist må tilfredsstillende sikkerhet være på plass.

Dette er ikke noe som skjer av seg selv. Tvert imot ligger det et solid fundament i bunnen – internasjonale standarder. Disse er utviklet på en felles arena hvor leverandører, innkjøpere, driftere, myndigheter og andre interessenter møte. Denne arena driftes av standardiseringsorganisasjonene. I Norge gjøres dette av henholdsvis Standard Norge, Norsk Elektroteknisk Komité (NEK) og Post- og Teletilsynet (teleområdet).

Standardene utgjør kjernen i den kontraktsrettslige regulering mellom leverandør og innkjøper. Uten standardene vil innkjøper stille meget svakt og risikere å få et produkt som ikke er kompatibelt med skinneganger, ledningsnett, styringssystemer, strømforsyning og etablerte sikkerhetsanordninger. Egne spesifikasjoner, uten internasjonal forankring, vil føre til økte kostnader. Årsaken til det er at de internasjonale leverandørene må tilpasse produktene eller systemene til særnorske krav. Både innkjøper og leverandør er dermed tjent med et omforent konsensusdokument som gjør at innkjøper vet hva man får og leverandør har forutsigbarhet i forhold til hva som forventes levert.

EU har for lengst forstått betydningen av solide standardverk. Derfor gir de årlig en rekke oppdrag til standardiseringsorganisasjonene for å få realisert sin politikk. Ovennevnte mandat er dermed et uttrykk for satsning innen jernbanesektoren. Mandat «M 483» som ble gitt så sent som i 2011, vil gi økt trykk innen Europeisk standardisering. Dette kan observeres ved å se på planlagt produksjonen av nye og revisjon av gamle standarder. Standardene må utvikles i tråd med den teknologiske utviklingen, slik at de hele tiden representerer beste omforente praksis. Land som ønsker å ligge i front på utbygging og utvikling, må også være villig til å bidra til slik at de beste metodene og den beste teknologien fremmes i standardene.

Hvorfor bør sektor være med i arbeidet?

Siden standardene utgjør et så viktig fundament i forhold til kontrakt, er det viktig at interessenter kjenner sin besøkelsestid. Når standardene utformes, vil resultatet bli dårligere om det er ubalanse i representasjonen. I dag er leverandørsiden tungt inne, mens innkjøpere, driftere og myndigheter er svakere representert. Ikke at leverandørene vil utnytte en slik situasjon, men hvis viktig kompetanse fra innkjøp, drift og myndighetssiden bidrar med sitt fravær, blir resultatet sannsynligvis svakere.

Det skal som nevnt på plass store investeringer i norsk jernbanesektor i de kommende årene, både på infrastruktur og på rullende materiell. Derfor må innkjøperne på banen, gjøre seg kjent med hva som er naturlig grunnlag for kontrakter og bidra til at dette grunnlaget blir best mulig.

Hvor er Norge i dette arbeidet?

Det skjer viktig standardiseringsarbeid i Norge. Både i Standard Norge og Norsk Elektroteknisk komite er det komiteer som arbeider aktivt opp mot de internasjonale komiteene. Innen elektroteknisk område heter komiteen NK 9. Leder i denne komiteen, Geir Eriksen fra Jernbaneverket, etterlyser en økt deltakelse i dette viktige arbeidet.

«Vi trenger flere eksperter som kan være med å løfte det norske engasjementet. Vi har mye god kompetanse i det norske miljøet. Flere av disse bør engasjere seg for å sikre norske interesser i det videre arbeidet», sier Eriksen

Han peker på at Norge fullverdig medlem i dette arbeidet, selv om vi ikke er medlem av det europeiske felleskapet.

«Dersom du representerer en viktig interessent, bør organisasjonen din drøfte om deltakelse en viktig strategisk satsning. På kort sikt vil medlemmet få god innsikt i standardverket, etablere nettverk mot andre eksperter og vite hva som er på gang. På lang sikt vil dere være med på å gjøre kontraktgrunnlaget tilfredsstillende – også sett fra deres ståsted», fortsetter Eriksen.

Myndighetenes regulering

I økende grad tar myndighetene i bruk standarder som grunnlag for sin rettslige regulering. Innen elektroteknisk område har dette vært spesielt tydelig. Modellen bygger på prinsippet om generelle rammeforskrifter og henvisning til standarder. Myndighetskravene oppfylles med det ved å bygge anlegg i henhold til spesifiserte normer. Dette understreker betydningen av at myndighetene også er sterkt inne som premissgivere i arbeidet.