En standardisert julefortelling
«Det indre marked har innhentet oss», sa nissens produksjonsleder. «Nytter ikke å komme med julegaver som ikke er CE-merket. Til og med papiret skal visst være påført merket», fortsatte han.
Det gikk et sukk og et stønn før nissefar fikk summet seg. Her gjaldt det å vise lederskap og ta grep. Hele fundamentet for virksomheten kunne undergraves. Jammen måtte han forholde seg til byråkratene han også. Her trengtes det en plan og den måtte komme fort. «Jeg tror nok vi skal ta det hele med fatning, det vi skal gjøre er å satse på er modernisering, kvalitetssikring og en god miljøstyring av virksomheten», sa nissen. «Vi må dessuten ha på plass systemer for god uttesting av produktene våre. Kvalitet og trygghet har alltid vært vårt varemerke», fortsatte han. «Her må det dessuten til en omorganisering», slo han fast.
Alle satt lamslåtte tilbake. Mer handlekraft hadde de ikke opplevd på flere hundre år. «Ikke grunn til å være gnien, vi går for full pakke. Jeg vil ha modernisering, NS-EN ISO 9001, NS-EN ISO 14001, Carbon footprint og produktstandarder som dekker alle våre behov. Det må bli abonnement hos standard.no», slo han fast. Han hadde nettopp lest en artikkel i Nissesjefnytt om hva som var trendy for tiden. Modernisering av organisasjonen, kvalitetssikring og tydelig miljøprofil var blant de ting som stod høyt på agendaen. Man kom visst ingen vei uten disse standardene hadde han lest.
Etter at nissens produksjonssjef hadde fått igjen fatningen skred han frem og tegnet den flotteste prosjektorganiseringen noen noensinne hadde sett. Her var det prosjekteiere, styringsgruppe, prosjektgruppe, prosjektleder, delprosjektleder, delprosjekter, referansegruppe, brukerforum samt en gruppe for eksterne «stakeholders». Pilene føk i alle retninger, så det rent ble for mye for de andre nissene. Videre presiserte han at det måtte være tydelige mandater for hvert enkelt delprosjekt. «Her skal det ikke være noe lediggang. Skal vi få dette til må alle trå til», sa han.
Alle måpte av begeistring og nikket anerkjennende. Dette måtte bli bra. Abonnement ble tegnet og standardene rullet inn på bruket. Disse ble til og med brukt som sengelektyre av smånissene. Kvalitet og miljø var på tungen døgnet rundt. Den ene ville overgå den andre i begeistring over sin nyervervede kunnskap.
Hele produksjonslinjer ble lagt om. Beregninger av «Carbon Footprint» viste at det var mye å hente på bedre logistikk. Også transportdivisjonen ble grundig vurdert. Til og med foret til Rudolf og de øvrige reinsdyrene ble gjennomgått. Disse levde på «kortreist mat» fant man ut, så da var den saken grei. Omorganiseringen hadde skapt to nye roller; kvalitetsnisse og miljønisse. KS-nissen, som den første likte å bli kalt, hadde et jerngrep omkring alle produksjonsprosesser. Ingenting skulle overlates til tilfeldighetene. M-nissen, som den andre ville kalles, likeså i forhold til alle miljøspørsmål. Fokus på avvik ga rom for forbedringer hevdet de to. Logisk nok det, tenkte smånissene.
Nissen som var blitt sjef for relasjonsbygging følte at han var kommet litt i skyggen av begivenhetene. Han proklamerte at «nettverket var helt håpløst» og nettsiden «til å være flau av». Det kunne man jo ikke være kjent av i 2012 skulle man vite. «Nettverket skal være i henhold til NEK 700», proklamerte han. Den tjukke boken hadde vært sengekamerat i en hel måned. Som sagt så gjort. «Dessuten vil jeg ha nettsider som har universell utforming. Jeg vil vi skal tenke nytt og skifte fra rød til lilla profil. Vi bør skaffe oss ny logo og greier. Enhetlig grafisk profil er viktig!», slo han fast. «Men alle nissene er jo røde», protestert en av smånissene. «Hjelper ikke, her må man ikke være låst i gamle vaner», sa relasjonsnisse. «Det er jeg som kjenner markedet», avsluttet han. Så da ble det nå slik.
«Det elektriske anlegget duger ikke mer», sa en av teknonissene en dag. «Jeg kunne tenke meg at alle nissene skal bidra i klimaregnskapet ved at vi skaffer elektrisk snøscooter. Så kan vi fase ut Rudolf og gjengen etter hvert. Da holder det imidlertid ikke med lampettledninger lenger. «Det er ingen vei utenom NEK 400», fortsatte han. Så tok de til å bygge det flotteste elektriske anlegget noen nisse hadde sett. Her skulle det ikke spares på noe. Kort etter var scooterne på plass og reinsdyrene ble pensjonert.
«Dette er jo virkelig blitt en nissete Smart City. Nå mangler vi bare en database» stemte KS-nissen og M-nissen til i fellesskap. De fikk gjennomslag og snart var man i ferd med å utvikle den flotteste database noen noensinne hadde sett. M-nissen påpekte at det var et pluss i miljøregnskapet at de hadde naturlig kjøling av alle serverne, siden de var lokalisert nær Nordpolen. Overskuddsvarmen utover det kunne erstatte bruk av peis mente han.
Etter at gamlenissen kom hjem fra høstens nissekongress kom han oppglødd tilbake og proklamerte at alle juletrefester skulle gjennomføres i samsvar med NS-ISO 20121 for bærekraftige arrangementer. En engasjert foredragsholder fra Standard Norge hadde overbevisst han. «Skal våre nisser stille opp, må de bare forholde seg til det», sa nissen. Standarden for juletrær, NS 4415, er jo allerede godt innarbeidet, så her er det bare å følge på, slo han fast.
I løpet av et lite år hadde nissens gammeldagse virksomhet endret seg til en hypermoderne «Carbon footprint friendly» virksomhet, sertifisert etter NS-EN ISO 14001 og NS-EN ISO 9001. Produktene var alle blitt testet etter alle kunstens regler og CE-merket var på plass. Nissefar kunne reise rundt å hente priser i øst og vest. De gjeveste var nok «Santa great leadership» og «Santa environmental». Nissen ble leder for en ryddig og attraktiv arbeidsplass. Til og med fjøsnissene sendte inn søknad når det ble ledig stillinger.
«We are going to expand», sa nissefar. Han hadde vært så mye på reise at han nesten hadde glemt morsmålet sitt. «The sky is not the limit», fortsatte han. Nissen slo fast at 2013 skulle bli året da vekst sto i fokus. Hvordan det går får vi først vite til neste jul.
