Mangel på standarder koster

I september forsvant plutselig en rekke elektriske sparkesykler fra markedet. Disse tilfredsstilte Europa-normen for slik doninger, men ikke norske myndigheters krav til maksimal hastighet på 20 km/t. Så lenge de "forbudte" elektriske sparkesyklene var i markedet kunne man observere en interessant "funfact": De lovlige elektriske sparkesyklene var neste dobbel så dyre som de med ytterlig 5 km/t toppfart. Hvorfor var det slik?

Elektrisk sparkesykkel

Elektrisk sparkesykkel

Adobe Stock

Internasjonale elektrotekniske standarder er hele grunnfjellet i grensepasserende handel med elektrisk utstyr og systemer. Produsenter i alle verdens hjørner kan bruke disse som mål for om produktene holder tilfredsstillende nivå for helse, miljø og sikkerhet. Det gjør at de kan  i størst mulig grad produsere ut fra prinsippet “one-size fits all”. Regionale krav, f.eks. fra EU vil til en viss grad fordyre et produkt. Får man spesifikke nasjonale krav i tillegg til dette, begynner taksameteret hos produsentene å løpe. Dette gjelder i særlig grad dersom de må gjøre tilpasninger til et lite marked som det norske.

Myndighetene skal sette krav

Nasjonale myndigheter skal sette krav som gjør at produktene vi omgir oss med er trygge. Innenfor elektroområdet er de fleste produkter omfattet av direktiver eller forordninger. Det innebærer at det er et omforent Europeisk sikkerhetsnivå produsentene kan forholde seg til. Direktivene og den nasjonale implementeringen av disse, innebærer normalt henvisning til Europa-normer. Innen elektroteknisk område innebærer det i stor grad at globale standarder legges til grunn, siden rundt 80 % av Europa-normene har globalt opphav.

På områder hvor det ikke er slik overnasjonal regulering, må nasjonale myndigheter velge nasjonale krav. I den grad slike krav ikke harmoniserer med det produsentene har utviklet, oppstår det et problem. De må da tilpasse produktet til de nasjonale kravene – og det koster penger. Frem til de “ulovlige” elektriske sparkesyklene ble trukket fra markedet, kunne man se denne kostnaden. Identisk sparkesykkel – med den ene forskjellen at dataprogrammet som styrer maksimal hastighet var endret fra produsentens hånd – omtrent doblet prisen til forbruker. Det kan selvsagt være andre faktorer som også har spilt inn her, men sett fra et standardiseringsorganisasjons perspektiv, så var denne midlertidige begivenheten interessant. Det koster mye å skulle produsere, skipe og lagerføre et nesten identisk produkt, men med litt andre egenskaper.

Forbrukeren betaler

Alle avvik fra et felles europeisk sikkerhetsnivå vil medføre en merkostnad for forbrukeren. Historien om de ekstra 5 km/t er nok ikke unik – bare at den en staket stund var så synlig. Norske myndigheter har sitt fulle rett og sine hjemler til å fastsette et annet nivå enn de fleste europeiske land, men vi må bare være klar over at om vi går alene, så koster det.