Tilbake

En standardisert julefortelling – året etter

«Høøy-høp», lød det utenfor det flunkende nye produksjonslokalet. Cheif of stab, som var tittelen på den nye produksjonslederen gav kommando-ropet som fikk alle smånissene til å gå opp i rett. Cheif of stab hadde hentet inspirasjon fra de amerikanske drillmajorene. Han likte det han så. Smånissene stod på rekke og rad så langt øyet kunne se. Kommandokjeden var på stell skal man vite.

Gårdagens produksjonstall, avvik fra kvalitetsstandard ISO 9001 og produksjonsforventninger for kommende dag, ble lest opp. En plansje viste hvordan budsjettert beløp til årets julegaver ville svis av innen 17. desember. Det ville holde til julegaver for 85 % av barna. Man håpte derfor at det også i år ville være minst 15 % som ville falle i kategorien «ikke snille barn». Etter gjennomgangen slo Cheif of stab resolutt på julemusikken – det var startskuddet for smånissene. De løp som gale til samlebåndet.

Etter den omfattende omstruktureringen forrige jul var det skjedd store endringer i nissens organisasjon. Konservative smånisser var førtidspensjonert. Her var det ikke rom for å dvele ved fortiden hadde han slått fast. Mange andre viktige endringer var gjort, mens andre var utsatt. Med et nødskrik hadde man beholdt nissedraktene i rødt. Kostnadene med ny profil ville bli for høye. Rødt fikk holde noen år til, hadde et utvalg konkludert.

Nissefar var like en kraftig pådriver som i fjor. For å få en mer moderne «look» hadde han tatt skjegget, farget håret mørkere og kjørt over hele kroppen med «body groomer». Damene i de tusen hjem ville nok gå ned for telling etter møtet med denne nye nissen, mente smånisse-konene.

Nissemor hadde forsøkt å følge nissefar etter beste evne. Det ble både ny frisyre og lårkorte kjoler. Men hun møtte veggen allerede i mars, og hadde etter det gått videre – rett i kjelleren. Der var hun fortsatt. Når hun kom opp igjen var det ingen som visste.

Omorganiseringen som begynte helt på toppen hadde så smått sildret nedover i organisasjonen. Den tidligere omtalte Cheif of stab var siste skuddet på stammen når det gjaldt lederstillinger. Selv om han dro det litt langt av og til, hadde han greid å oppnå gode resultater. Smånissene syntes å tilpasse seg kommandohylene på en grei måte.

I året som var gått hadde man fått et ekomanlegg som var helt i tråd med NEK 700. Så hadde utvikling av systemet JPMS (Julepakke Management System) stått på blokken. JPMS bygde på databasen K-nissen hadde fått utviklet i fjor. Organisasjonens behov var fanget opp gjennom grundige prosesser i det nye systemet. Prosjektet hadde imidlertid store forsinkelser og kostet dyrt. Dessuten hadde man totalt undervurdert tiden det tok for å få smånissene til å forstå systemet.

Alle gaver ville bli utstyrt med både bar-kode og RFID. Man kunne med det holde greie på gavene i hele produksjonskjeden. Sensorer fanget opp pakkenes gang gjennom hele produksjonsapparatet og helt fram til mottaker. Man hadde til og med lagt inn at brukerne kunne spore opprinnelse via internett. Alle hadde ledd rått da minstenissen hadde påpekt at «men alle gavene kommer jo fra Nordpolen». Etter at latteren hadde stilnet innså vel flere at han hadde et poeng. Likevel, løsningen var for fancy til å utelates. Alle var enig om at når man først ble ferdig med systemet, så ville alt bli bra.

Etter at stadig mer utstyr var pakket inn i produksjonslokalet hadde man begynt å slite med å få nok strøm. Rudolf og de øvrige reinsdyrene hadde overlevd omstruktureringen med et nødskrik. «Når vi får til en Megavolt-linje er det ingen grunn til å beholde de firbente i distribusjonen», mente M-nissen, også kalt moderniseringsnissen.

Elektriske snøscootere ville kunne lades opp på et øyeblikk når den nye linjen var på plass. Her var det ingen protester mot monstermaster. De få som hadde protestert hadde dradd hjem, lett forfrosset. Nå skulle man kjøre oppgradering av de søte små linjene under spenning – AUS – slik at ikke produksjonen stoppet opp. Arbeidsteamet skulle følge prinsippene for arbeid med elektriske anlegg i NEK EN 50110 krevde K-nissen (kvalitetsnissen). Dessuten skulle anleggene bygges i samsvar med NEKs normer – spesielt NEK 440.

Nissefar hadde deltatt på NEKs elsikkerhetskonferanse i november. Her hadde han hentet inspirasjon til å tenke nytt igjen. Hele ledergruppen fiklet nervøst med papirene når nissefar satte i gang. «Jeg vet i hvert fall en ting – her er ikke potensialet tatt ut» slo han fast. «Jeg vil ha en Smart City», fortsatte han. Han dro opp lysark etter lysark som visste egne visjoner. Her var det bare å være på banen. M-nissen og K-nissen kappet om å ta eierskap til de nye visjonene. Siden ingen av dem kunne skilte med særlig erfaring konkluderte nissefar med at her måtte det opprettes en ny enhet. Eksperter skulle hentes fra den ganske verden. Den nye Smart City’en skulle ta pusten fra de fleste, krevde nissefar. Hvordan det gikk får vi først vite til neste år.

God jul!

Relaterte artikler

Se alle nyheter
Annett Rønning-Moe

Annett Rønning-Moe - ny kommunikasjonsrådgiver i NEK!

Dato
19.11.2024

Verdens standardiseringsdag - 14. oktober

Dato
14.10.2024
fakta om strøm

Fakta om strøm - NEKs nye nettside!

Dato
04.03.2024