Det usynlige kraftverket trenger synlige standarder 

Utviklingstrekk NEK pekte på i Vår elektriske fremtid – Perspektiv 2030 begynner nå å materialisere seg i konkrete løsninger. Erfaringene fra Vermont, omtalt i BBC-artikkelen «The US state replacing power plants with home batteries» av Jack Carroll (2026), viser hvordan energilagring, digital styring og fleksibilitet tas i bruk som praktiske verktøy i energiomstillingen. Selv om Norge har et annet utgangspunkt, reiser eksempelet spørsmål som også er relevante her: Hvordan kan fleksibilitet utnyttes bedre, og hvilke standarder trengs for at mange små ressurser skal kunne opptre som én samlet kraftressurs? 

Løsningen omtales ofte som et virtuelt kraftverk, eller Virtual Power Plant (VPP): mange små ressurser – batterier, bygg, elbiler, solceller og styringssystemer – koordineres digitalt og brukes som én samlet ressurs i nettet. 

Når kundens behov blir samfunnets løsning 

Det mest interessante med erfaringene fra Vermont er ikke bare teknologien, men hvorfor kundene tok den i bruk. 

De fleste kundene installerte ikke batterier for å redde klimaet eller bidra til energisystemet. De gjorde det fordi de ønsket trygghet. Hyppige strømbrudd som følge av ekstremvær gjorde reservekraft til en attraktiv investering, noe sitatet under gir et bilde på: 

“I’d like to say I did it for the environment, but I did it for myself. But I don’t mind helping.” — Pollyanna Bladyka 

Når mange husholdninger tar samme valg, oppstår en ny systemverdi. Batteriene kan kobles sammen digitalt og styres som én samlet ressurs, slik at nettselskapet får tilgang til fleksibilitet som tidligere måtte leveres av tradisjonelle reservekraftverk.

Fra kraftverk til koordinering 

Tradisjonelt har energisektoren svart på økt etterspørsel med mer produksjon og mer nett. Virtuelle kraftverk representerer en annen logikk: De gjør eksisterende ressurser mer tilgjengelige og koordinerbare. 

Verdiskapingen ligger derfor ikke bare i selve batteriet, men i evnen til å styre mange enheter samlet gjennom programvare, kommunikasjon og automatisering. 

Relevant for Norge 

Norge har et annet kraftsystem enn Vermont, men flere av driverne er gjenkjennelige. Elektrifisering av transport, industri og bygg øker belastningen på deler av strømnettet, samtidig som samfunnet forventer høy forsyningssikkerhet under mer krevende klima- og værforhold. 

I Vår elektriske fremtid – Perspektiv 2030 (NEK, 2024) pekes digitalisering, energilagring og fleksibilitet på som viktige virkemidler for å møte fremtidens effektutfordringer. 

Fleksibilitet som supplement til nettutbygging 

Nettutbygging vil fortsatt være nødvendig. Samtidig kan fleksibilitet supplere eller utsette kostbare investeringer, særlig der belastningen er høy bare i korte perioder. 

Et virtuelt kraftverk kan bestå av: 

• (Hjemme)batterier 

• solcelleanlegg 

• elbilladere 

• varmepumper 

• næringsbygg 

• lokale energilagre 

Samlet kan slike ressurser utnytte eksisterende infrastruktur bedre. For kundene kan det gi lavere kostnader, økt robusthet og mer kontroll over eget energiforbruk. Riktig styrt kan de også bidra til bedre spenningskvalitet «langt ute i nettet». 

Elbilen som energilager 

Elbilen omtales ofte som en belastning på nettet, men kan også bli en ressurs. 

Moderne elbiler inneholder batterier med betydelig lagringskapasitet. Med såkalt «vehicle-to-grid»-teknologi kan disse batteriene i fremtiden bidra til å balansere nettet når behovet er størst. 

Spørsmålet blir derfor ikke bare om teknologien finnes, men hvordan den skal organiseres, integreres og standardiseres.  

Standardisering som muliggjører 

Når energisystemet blir mer distribuert, øker behovet for samhandling mellom produkter, systemer og aktører. 

Batterier, ladere, solcelleanlegg, varmepumper og styringssystemer må kunne kommunisere sikkert og effektivt på tvers av leverandører og teknologier. 

Derfor blir standardisering en muliggjør for energiomstillingen. Uten felles standarder risikerer vi separate løsninger som ikke fungerer sammen. Med åpne og anerkjente standarder kan fleksibilitet skaleres, investeringer bli mer forutsigbare og innovasjon skje raskere. 

For den som vil gå dypere i hvordan standardisering kan støtte innovasjon og skalering, har NEK også drøftet dette i rapporten European innovation from a bird’s-eye view (2026). 

Et kraftverk vi ikke ser 

Historien fra Vermont viser at fremtidens kraftressurser ikke nødvendigvis vil være synlige i landskapet. De kan være fordelt på hustak, garasjer, kjellere og parkeringsplasser, eid av vanlige husholdninger, men likevel bidra til samfunnets energiforsyning. 

Energiomstillingen handler derfor også om å gjøre eksisterende ressurser mer nyttige gjennom samspill og styring. 

Hvis vi lykkes, kan fremtidens største kraftverk være det ingen ser – men som alle nyter godt av når lyset forblir på. 

Finnes det standarder for virtuelle kraftverk?

Ja. Blant standarder og tekniske spesifikasjoner som er relevante for virtuelle kraftverk, kommunikasjonsmodeller og integrert styring av distribuerte energiressurser, finnes blant annet:

• IEC TS 63189-1:2023 – Virtual power plants – Part 1: Architecture and functional requirements. 

• IEC TS 63189-2:2023 – Virtual power plants – Part 2: Use cases. 

• IEC 61400-25-serien – standarder for kommunikasjon og kontroll av vindkraftverk og vindparker, inkludert informasjonsmodeller og datautveksling. 

• IEC/IEEE 63198-2775:2023 – retningslinjer for intelligente vannkraftverk og integrert styring basert på standardiserte kommunikasjonsmodeller, inkludert cybersikkerhet. 

Andre standarder relatert til El og EKOM er også relevante, og kan søkes opp i Standard Navigator på NEKs nettsider.